Salama tompoko!

Her kommer en liten oppdatering fra Antsirabe, Madagaskar:

Nå har vi kommet halvveis i vår praksisperiode ved Andranomadio Lutheran Hospital, og hver dag er virkelig en gave! Vi lærer stadig nye ting, og ingen dag er lik den neste. Vi har begynt å bli bedre kjent med personalet ved operasjonsavdelingen, og forstår veldig godt at studentene før oss har trivdes så godt. Arbeidsmiljøet kan ikke sammenlignes med det vi er vant med fra norsk kultur. Her synger de, tuller og ler, og stemningen er som regel veldig lett.

Madagaskar er et av verdens økonomisk minst utviklede land. Befolkningen består av over 22 millioner mennesker, og ifølge Verdensbanken lever 70 % av disse på under 1 dollar daglig. Fattigdommen er spesielt høy utenfor byene, altså på landsbygdene. Dette står i kontrast med hva vi er kjent med fra Norge, som jo er ett av verdens rikeste land. Vi opplever hver dag hvor heldige vi er som ble født i Norge, med de mulighetene det har gitt oss i livet. Sammenlignet med Madagaskar er valgmulighetene i Norge uendelige. Vi kom til verden med de beste forutsetninger for utvikling. Men det er ikke dermed sagt at gasserne ikke lever fullverdige liv, eller ikke har glede og mening i hverdagen. Tvert imot vil vi påpeke at nordmenn har mye å lære av gasserne. De har en enorm glede i hverdagen, er positive og svært imøtekommende. Det er selvfølgelig individuelle forskjeller her, som alle andre steder, men vårt inntrykk er at de gjør det beste ut av det de har.

I praksis møter vi mange forskjellige pasienter med hver sin bakgrunn. Siden vi har taushetsplikt kan vi ikke fortelle om alt vi opplever, deriblant noen av de triste pasienthistoriene. Vi kan derimot forsøke å forklare helsesystemet her på Madagaskar, slik vi har erfart det:

Dersom en skulle være så uheldig å utvikle sykdom, er mulighetene for behandling avhengig av at økonomien strekker til. Det er mange som må vente lenge med behandling, fordi de må spare penger først. Det resulterer ofte i at sykdomstilstanden har utviklet seg over lang tid, slik at tilfellene ofte kan være av ekstrem art. De som ikke har råd til behandling, er avhengig av å selge eiendom eller å få økonomisk hjelp fra kirken eller andre givere.

Det er ikke sånn at pasientene nektes behandling dersom de ikke har penger, men de må ligge på sykehuset til de kan betale. Noe som også betyr at prisen stiger per liggedøgn. Da er pasienten avhengig av å ha familie og nære som kan hjelpe med betalingen. Når de ligger på sykehuset må de også ha med eget sengetøy og mat, i tillegg er det gjerne et familiemedlem som har ansvar for stell og pleie.

Det er helt sikkert mer vi kunne skrevet om det gassiske helsesystemet, og vi ønsker å poengtere at helsepersonellet ved sykehuset gjør en fantastisk jobb døgnet rundt. Det er en enorm fattigdom i landet, og de gjør det beste de kan med de ressursene de har. Andranomadio Lutheran Hospital har også en egen konto dedikert til å hjelpe de aller fattigste, de som har behov for behandling, men ikke har råd til det.

Før vi reiste hit opprettet vi en egen konto til innsamling av penger, og vi ønsker å spørre om det er noen som har litt penger å bidra med. Pengene vil vi ta ut mot slutten av praksisoppholdet vårt, slik at vi kan gi det til sykehuset, som et bidrag til deres konto, til hjelp for de som trenger det mest. Den dyreste operasjonen ved sykehuset ligger på anslagsvis 400 NOK, og de fleste operasjonene ligger under denne prisen. Her kan 50 NOK rekke langt.

For den som ønsker å bidra er kontonummeret følgende: 9100 42 53022

Veloma! Fra oss på operasjonsstua.

Klinikkarbeid i "bushen"

Denne uken har vi tilbragt ute i "bushen", det vil si at vi har kjørt ut til diverse landsbyer som ligger rundt Antsirabe og fått lov til å være en del av et fantastisk team som tilbyr gratis helsehjelp til de som trenger det, en såkalt klinikk.

Klinikken har vært organisert som poster inne i kirkene i de enkelte landsbyene. De menneskene som har behov for helsehjelp dukker opp utenfor kirken på den bestemte dagen, og når vi kom kjørende var det som regel tettpakket med mennesker. Teamet vi reiste med var bestående av gassisk helsepersonell fra Andranomadio Lutheran hospital, samt gassiske tolker, i tillegg var det amerikansk helsepersonell og en amerikansk pastor. Gjennom amerikanerne var det også sponset diverse medisiner, tannkrem, tannbørster, briller osv. som ble delt ut gratis til de som trenger det.

Hele det fantastiske teamet!

Det var tydelig at dette er mennesker som har drevet med denne typen arbeid før, da det hele var svært godt organisert:

Pasientene stiller seg i kø utenfor kirken, når de kommer inn mottar de et pasientkort, her påføres navn, kjønn og alder. Videre mottar vedkommende ormekur, som dokumenteres på pasientkortet. Hver enkelt pasient sendes så videre gjennom postene i klinikken. De veies, og temperatur, blodtrykk og puls måles. Videre sendes de til triageringsposter hvor de samtaler med sykepleier om hvilke plager de har, og videre igjen til lege som diagnotiserer og eventuelt starter opp behandling. Helt til slutt sendes de til apoteket, der tilgjengelige medisiner, eller andre forordninger deles ut. Alt dette dokumenteres på pasientkortet, og det skrives eventuelt opp i en liten notatblokk som alle pasientene skal ha. Denne notatblokken kan de ha med til neste klinikk, slik at helsepersonell kan se på litt av sykehistorien.

En av triageringspostene. Victoria får lov å prøve seg sammen med en av de gassiske tolkene og en av de amerikanske sykepleierne. Flink jente!

Apotekposten. Her sitter Camilla og hjelper til med utdeling av medisiner.

Mandag var første dag, og definitivt en dag med MANGE inntrykk. Vi fikk beskjed om å møte opp kl 07.30 på sykehuset, og skulle kjøre videre derfra. Kjøreturen tok nærmere 2 timer. Når vi kom frem ble vi møtt av et hav av mennesker og en slående varme. Vel inne i kirken oppleves alt veldig kaotisk for oss som aldri har deltatt på denne typen arbeid før. Vi forsøker likevel å henge med, og før vi vet ordet av det har hele opplegget startet, og vi tar imot pasienter for å måle blodtrykk og puls.

På vei til landsbyen!

Fornøyde jenter! Klare for ny dag og nye muligheter.

Marianne fikk en uheldig start på dagen da hun blir spurt om å holde en baby mens moren fikk målt blodtrykket. Dette gjorde hun med glede! Men når denne søte lille hadde sittet på fanget i få sekunder slapp den like greit dagens porsjon med diare. Marianne løftet opp babyen og håpet det ikke skulle være så ille som det kjentes, men den hvite sykepleieruniformen var ikke lenger så hvit. Når hun spør hvor hun kan skifte, får hun låne toalettet i en av nabohusene. Her kjentes angsten, med spindelvev og edderkopper overalt inne på toalettet. Hun fikk vann av den hyggelige familien som bodde der, slik at uniformen kunne vaskes. Angsten ble lagt til side og buksen ble skiftet, så arbeidet kunne fortsette!

Utover dagen fikk vi byttet på å sitte med den amerikanske legen for å diagnostisere og behandle pasientene, og etter hvert som det minket med pasienter å måle blodtrykk og puls på, kunne alle gå litt rundt på de andre postene og observere. Mandagen ble en lang dag, og vi var ferdige ca. 15.30. Da kjentes tresmaken i rumpa og svetten lå som et tjukt lag på huden og klistra klærne sammen. Men sammen kom vi gjennom godt over 300 pasienter, og det var en helt fantastisk opplevelse!

En av legepostene etter en lang dag med diagnostisering.

Klare for avreise i den flotte ride'n vår.

På vei hjem bredte de mørke skyene seg over himmelen, og det uunngåelige regnet kom. Når himmelen åpner seg og regnet skyller ned, er regndråpene merkverdig store til sammenligning med norske regndråper. Så det skal ikke mye til før regnet gir svært dårlig sikt på veien. Etter omtrent 10 sekunder med regn begynner det like greit å dryppe inn i bilen, slik at de som var heldig plassert der bilen var mindre tett fikk en liten dusj (kanskje like greit etter en svett dag i "bushen"). Og for å legge til på spenningen så måtte en stakkars høne bøte med livet da den kom flygende i veien for bilen! Dette var også et uheldig møte for bilen, som fikk knust den ene frontlykten sin.

Vel hjemme var vi en gjeng med passe utslitte sykepleierstudenter, og det var ubeskrivelig deilig å dusje av seg dagens arbeid, samt hente inn litt energi til neste dag!

Rastestopp på vei hjem

Slitne jenter på vei hjem

Resten av uka med klinikkarbeid gikk som en drøm, vi ble bedre kjent med teamet, og flyten i arbeidet gikk lettere når vi forstod organiseringen bedre. Vi føler oss utrolig heldige som har fått være med på denne typen arbeid, det er helt fantastisk givende! Fra mandag til torsdag var vi deltagende i å gi over 1200 mennesker helsehjelp, mennesker som trenger det som mest.

Blant disse 1200 menneskene var det veldig mye tannverk, muskel- og leddplager, hodepine og magevondt som var gjennomgående. Disse problemene er det også ofte enkle løsninger på. Det var mange som fikk tannbørste og tannkrem med beskjed om å pusse tennene to ganger om dagen.

Noen av tilfellene vi kom bort i var mer unike, og vi fikk oppleve noen hjerteskjærende historier. Disse kan vi ikke utdype, da vi har taushetsplikt. Men vi vil gjerne benytte anledningen til å fortelle at vi gav en familie en pengegave, slik at de skulle få råd til den helsehjelpen de hadde behov for. Vi gav ca. 90 000 Ariary, som tilsvarer 250 norske kroner. Dette gav vi til pastoren ved kirken, som så disponerer pengene videre til familien. På den måten kan vi være sikre på at pengene går til rett sak. Fattigdommen er enorm her nede, sammenlignet med det vi er vant til i Norge. Det er to vidt forskjellige verdener. Vi vet at vi ikke kan hjelpe alle, men her kan man komme langt med 250 kr.

Herlig gjeng med fotogene barn. Bilder er veldig stas!

Peace OUT!

God kveld og her kommer første oppdateringen fra Madagaskar

Reiseveien fra Tana til Antsirabe

Uteområdet på Lovasoa

Det har vært noen travle dager siden vi ankom Madagaskar og dette blir derfor første oppdateringen fra oss. I skrivende stund befinner vi oss på et nydelig sted, kalt Lovasoa. Her har vi vår egen leilighet med stort kjøkken, bad, stue og to soverom. Uteområdet er vakkert, grønt og stort.  På fredag ble vi møtt av en utrolig hyggelig kar som arbeider på Lovasoa, han heter Tsana og snakker norsk. Vi var så heldige og fikk omvisning rundt i ”byen” allerede første dagen, med han som guide. Vi hadde aldri forestilt oss å bli så godt tatt imot.

Her bor vi: nederst til høyre

Allerede første dagen var vi så heldig å få besøk av noen kamerater, også kalt kakkelakker. Disse har vist seg å være helt ufarlige! Vi er jenter og småkryp er kanskje ikke vår aller beste venn, men veteranen Hosay fjerner gjestene med strak arm. Det skal også sies at Marianne og Victoria har tatt av seg gjestene, noe som ikke er en selvfølge. Vi ligger to og to på hvert rom: Victoria og Marianne + Camilla og Hosay. I går kveld var Camilla den siste som skulle gå å legge seg. Som en rutine sjekker hun alltid under sengen hvor hun skal sove. Og der finner dessverre  en død kakkelakk. Sengen ble ikke sovet i og Camilla la seg på sofaen med myggnetting festet i lampen over hodet, for natten.

Kjøkkenet, også eneste stedet i leilgiheten med WiFi

I dag var også første dagen på sykehuset, Andranomadio Lutheran Hospital. Vi møtte opp klokken 08.00 i dag tidlig og møtte Dr. Harrison. Han viste oss rundt på sykehusområdet og de forskjellige byggene. Etter en kjapp omvisning var det bare å bytte til uniform og gå til operasjonsstuen. Allerede første dagen fikk vi vært med på tre operasjoner, fikk undervisning av kirurger og et innblikk i deres fantastiske hverdag. Vi gleder oss alle til å møte opp på sykehuset i morgen klokken 08.00.

Venter på klargjøring av operasjonsstuen

Hosay hjelper anestesispl.

Her er et bilde av operasjonsavdelingen. Bildet viser resultatet etter nattens arbeid. 

Hosay, Marianne, Camilla og Victoria

UHELDIG START

Nå sitter jeg på Gardemoen flyplass etter mye stress og styr. ENDELIG har jeg fått godkjenning til å reise ut av landet. Marianne, Hosay og Camilla befinner seg nå i Paris, og jeg tror de koser seg masse.

Det hele startet med at jeg skulle teste ut malariaprofylakse(Malarone) på mandag. Disse tablettene har oppstart 1-2 dager før innreise, så jeg tenkte at nå skal jeg være godt i gang før jeg lander i Madagaskar. Jeg ante fred og ingen fare, brukte hele gårsdagen til å besøke venner og familie, pakke, handle og gjøre det siste jeg måtte gjøre før avreise. Klokken nærmer seg 22:00 på kvelden, og jeg tenkte at nå blir det godt å legge seg litt før avreise klokken 03:00. Går inn på badet for å stelle meg til kvelden, tar av meg klærne og ser at jeg har utslett på kroppen. Det første jeg gjorde var å rope på mamma, og hun tenkte at det kunne være nervøsiteten som gav utslett. Jeg ble litt usikker, for jeg var ikke så nervøs. Så kom jeg til å tenke at jeg kanskje burde sjekke felleskatalogen på malariatbl. Der står det med uthevet skrift at om man får utslett, bør man kontakte legen. Så ærlig som jeg er, ringte jeg legevakten i Drammen og fikk beskjed om å komme nedover for en samtale med legen. Jeg reiser rett ned, for å bli fort ferdig, kommer inn til legen og han sier: du kan ikke reise.  Jeg kunne ikke reise fordi jeg hadde fått en alvorlig allergisk reaksjon. Umiddelbart begynte jeg å gråte. Jeg ble utrolig lei meg. Men så gikk det opp for meg at jeg følte jeg kunne reise uansett. Men ble klart frarådet og reise + at legen skrev erklæring på at jeg ikke kunne reise i tilfelle noe skulle skje på flyet. Jeg strittet i mot og var en sykt vrien pasient. Men til ingen nytte. Jeg fikk ikke forlat landet med fly før jeg hadde fått en erklæring av fastlegen, hvor det sto at jeg var frisk nok. Fikk klar beskjed om at jeg ikke lenger kunne bruke Malarone og at jeg måtte starte opp på noen nye medisiner for allergien + malariaprofilakse. Han ba meg kontakte fastlegen i dag for å finne nye medisiner.

Klokken ble fort 01:00 og jeg måtte ringe de andre jentene for å fortelle at jeg ikke fikk vært med på flyet som gikk 06:40, også med beskjeden om at jeg trolig kommer en uke senere.

Men i dag var dagen min, jeg fikk friskmelding, og 5 minutter etterpå ringte jeg AirFrance og bestilte en ny billett. Så nå sitter jeg på Gardemoen, flyet til Paris går 19:10, ENDELIG. Det beste er at jeg får reise med jentene fra Paris til Madagaskar, og ikke alene uker senere.

Krysser fingrene for at jeg ikke opplever like stor motgang igjen og at de nye medisinene fungerer for kroppen min.

Victoria :)

Hold hodet kaldt!

Tiden fra vi søkte om fordypningspraksis på Madagaskar, frem til nå, har gått mye raskere enn vi kunne forventet! Nå er det kun 16 dager igjen til vi sitter på flyet på vei til første stopp: Paris, og det er bare såvidt det har gått opp for oss enda. De siste 6 månedene har vært hektiske, det har vært praksisstudier i kommunehelsetjenesten, undervisning på skolen, oppgaveinnleveringer og tunge eksamensperioder. Men det stopper ikke der, for i løpet av  denne tiden har vi i tillegg jobbet iherdig med alle forberedelsene til reisen, det vil si:

- Forberedelsesmøter med lærer og med generalkonsul

- Innsamling av medisinsk utstyr

- Utfylling av søknadsskjemaer (lånekasse, visum)

- Planlegging av bacheloroppgaven (som vi skal skrive mens vi er avgårde)

- Bestilling av flybilletter, hotellopphold, leilighet, transport etc.

- Kontakt med Dr. Harison, som er overlege ved Andranomadio Lutheran Hospital

- Vaksinasjoner og valg av legemiddel mot malaria

I tillegg til dette har det vært en stor jobb å finne ut hva en bør ha med seg på en slik reise. Både pakkelister og innkjøpslister har blitt milelange. Nå har vi kommet såpass langt at de fleste brikkene begynner å falle på plass, men vi har fortsatt litt igjen, så her gjelder det å holde hodet kaldt!

Senere vil det komme et innlegg om vårt arbeid med innsamling av medisinsk utstyr, samt diverse andre gaver som vi vil gi videre til sykehuset.